Diese Seite verwendet Cookies. Wenn Sie das nicht akzeptieren, müssen Sie Cookies in Ihrem Browser verbieten oder diese Seite verlassen.    OK  
 leselupe.de
Werbung
 Meine Leselupe

Mitglieder:   5438
Themen:   92209
Momentan online:
482 Gäste und 11 Mitglieder
Username:
Passwort:
Registrieren
Passwort vergessen?


Leselupe.de > Fremdsprachiges und MundART
Hoppesokk
Eingestellt am 30. 04. 2002 09:38


Autor
Ein neues Thema veröffentlichen.     Antwort veröffentlichen.
Alexander Kongegaard
Festzeitungsschreiber
Registriert: Apr 2002

Werke: 13
Kommentare: 37
Die besten Werke
 
Email senden
Hier klicken, um Alexander Kongegaard eine Online-Nachricht zu senden  Online-Nachricht
Profil

1 HOPPESOKK OG DEN BRUNE STEINEN
Det var en gang en ung gutt som het Hoppesokk. Hoppesokk bodde sammen med bestefaren sin og to brødre som het Per og Pål i en liten indianerlandsby rett ved siden av De klippefulle fjellene. Brødrene hans, som var eldre enn ham, likte ham ikke så veldig godt fordi han rett og slett var en svekling.
"Se på ham!" sa de alltid. "Se på ham! For en svekling! Han kan aldri bli en ordentlig kriger!"
Hoppesokk var veldig lei seg for det, men han kunne ikke si noe, for han var virkelig en svekling. Og fordi han visste at han var en svekling, gikk han en dag til bestefaren sin og spurte:
"Hva kan jeg gjøre da?"
Og bestefaren svarte:
"Ingenting!"
Men Hoppesokk aksepterte ikke dette svaret.
`Det må da finnes noen som kan fortelle meg hva jeg kan gjøre!´ tenkte han. Og så gikk han ut for å finne noen som kunne hjelpe ham mens Per og Pål begynte å trene til den store opptaksprøven for krigere. De kastet tunge ting, lærte å jakte og å holde ut smerter. Men Hoppesokk gikk rett til De klippefulle fjellene.
`De klippefulle fjellene er et vanskelig område å leve i. Der må det være noen som vet hva jeg kan gjøre!´ tenkte han. En liten stund etter at han begynte å gå ble han sulten. Men alt han kunne finne var røtter og nøtter.
"Hm, kanskje er jeg ikke så sulten!" sa han høyt da en brun stein plutselig falt til jorda.
Hoppesokk skvatt før han skjønte at det var bare en brun stein, men - hvor kom den egentlig fra? Hoppesokk så opp. Der var det bare himmel!
`Hm!´ tenkte han. `Og hvorfor er steinen brun? Jeg har aldri sett en brun stein før,´ tenkte han. Plutselig begynte den brune steinen å bevege seg.
"Aaah!" Hoppesokk skvatt igjen og glemte seg bak en klippe.
"Ei-Jeg-Jeg!" sa den brune steinen da og stod opp."En gutt som er redd for Jeg! Det skjer ikke så ofte!"
Hoppesokk undret seg bak klippen sin hvem som snakket og tittet forsiktig frem.
"Hei, gutt! Kom igjen! Jeg er ikke farlig! Se på meg!" sa steinen og pekte med den ene vingen sin på den andre. "Dette er vingene mine og dette her kalles for fjær!"
Da Hoppesokk skjønte at det var en hauk - og ikke en snakkende stein, kom han fram fra steinen med svingende skritt.
"Ja vel, en snakkende hauk!" sa han. "Det visste jeg jo alt...æhm...en snakkende hauk?" Hoppesokk tenkte igjen. "Det er ikke normalt, ikke sant?"
"Hva da?" spurte hauken.
"At du kan snakke!" sa Hoppesokk.
"Hvorfor ikke?"
"Fordi...æhm...derfor!" hevdet Hoppesokk og spurte:
"Hva heter du egentlig?"
"Jeg!"
"Ja, du!"
"Jeg!"
"Akkurat, hva - heter - du?" spurte Hoppesokk igjen og la trykk på hvert enkelt ord.
"Jeg - heter - Jeg!" svarte hauken. "Det er navnet mitt, dummegubben!"
"Jaså!" sa Hoppesokk som ikke hadde skjønt det enda. "Og hva gjør vi nå?"
"Jeg vet ikke hva du skal gjøre nå..." sa Jeg. "...men Jeg skal til Den gamle ulven!"
"Den gamle ulven?" spurte Hoppesokk.
"Ja, han er det viseste dyret i De klippefulle fjellene! Jeg må spørre ham noe!"
Hoppesokk tenkte seg om igjen.
"Kan jeg bli med deg?" spurte han.
"Med Jeg?"
"Hm?"
"Med - Jeg?"
"Med deg, ja!"
"Hvorfor ikke!"
Og så sprang Jeg opp på skuldrene til Hoppesokk.
"Hvilken retning skal vi?" spurte Hoppesokk.
"Æhm...dit!" sa Jeg og pekte rett fram.



2 DEN GAMLE ULVEN OG SEKKEPIPEN
De to gikk rundt i De klippfulle fjellene i tre dager uten å komme fram til Den gamle ulven. Men - og de var bedre enn før - Jeg kunne jage mus og små fugler til Hoppesokk og seg selv, for han var en veldig flink jeger. Og dette betydde at Hoppesokk ikke måtte spise røtter og nøtter og kunne faktisk tillate seg å være sulten. Og så sa han en dag:
"Du?"
"Hm?"
"Vet du egentlig hvor Den gamle ulven bor?"
"Nei!"
"Hvorfor pekte du i denne retningen da?"
"Fordi du spurte Jeg!"
"Spurte deg? Om hva?"
"Hvor vi skulle!"
"Jaså! Men jeg trodde at du visste hvor Den gamle ulven bor!"
"Det vet Jeg ikke!"
"Ja, det sa du jo!"
"Jeg bare vet at han bor på toppen av et stort og klippefullt fjell!"
"Hm...kanskje det ikke finnes så mange fjell som er som det!" sa Hoppesokk håpefullt.
"Se rundt! Det finnes utallig mange store og klippfulle fjell i De klippfulle fjellene!" svarte Jeg.
"Det er ikke bra, synes jeg!"
"Nei, det er ikke bra!"
"Hva gjør vi nå?"
"Jeg tror at vi må sjekke hver enkelt av fjellene!"
"Det kan ta lang tid."
"Ja, det kan ta lang tid ? hvis vi sjekker!"
"Vi? Hvem ellers skulle sjekke hvis vi ikke gjør det?"
"Jeg!"
"Du?"
"Ja, Jeg!" Hauken flagret med vingene sine. "Jeg kan fly, ikke sant? Det går veldig mye fortere hvis jeg sjekker alene først!"
"Hm...jeg kan ikke fly, det stemmer...!" sa Hoppesokk.
"Greit. Så skal jeg fly med en gang!" bestemte Jeg. "Hva er det da du ville vite fra Den gamle ulven?"
"Skal du ikke hente meg når du finner ham?"
"Ikke nødvendigvis!"
"Nei?" spurte Hoppesokk litt skuffet.
"Det kan jo hende at det blir for langt for deg å gå, ikke sant!"
"Åh, jeg skjønner!" sa Hoppesokk enda mer skuffet.
Og så fortalte Hoppesokk om problemet sitt til hauken. Jeg bare ristet med hodet og forsvant opp i lufta for å se etter Den gamle ulven.
Etter ti minutter falt det igjen en brun stein ned fra himmelen - rett ved siden av Hoppesokk som ikke skvatt denne gangen fordi han visste jo at det var Jeg. Og så sa Hoppesokk:
"Sj, det gikk jo fort! Har du funnet ham?"
"Nei, Jeg bare kom tilbake for å se etter at du ikke sover!"
"Åh, det er jo snill, d..."
"Ei-Jeg-Jeg, selvsagt har Jeg funnet ham! Kom igjen!"
Og så sprang Jeg på skuldrene til Hoppesokk en gang til og pekte rett fram. "Han sitter der på fjellet og venter på oss!"
Etter at Hoppesokk hadde klatret oppover fjellet en stund, stanset de to foran en gammel, hvithåret ulv som bar et rutete skjørt og en sekkepipe som han blåste i med tykke, ballongliknende kinn. Hoppesokk og Jeg skalv av lyden, men sa selvfølgelig ingenting fordi det var de som ville Den gamle ulven noe - ikke omvendt!
Og det varte ikke så veldig lenge, bare noen timer, til Den gamle ulven sluttet å blåse i sekkepipen med tykke, ballongliknende kinn og sa:
"So, der dere er, lads!" og til Jeg: "Er det sveklingen du fortalte meg om, lad?"
Jeg nikket.
"Og dere to har et problem!?"
"To!" sa Jeg.
"Hm?"
"Vi har to problemer! Et hver!"
"Jeg skjønner!" sa Den gamle ulven. "Greit, la oss begynne med deg da!"
Han pekte på hauken.
"Jeg vil gjerne vite hvorfor Jeg faller fra himmelen av og til!" sa hauken.
"Fordi du glemmer å lande, lad!" sa Den gamle ulven og så på Hoppesokk.
"Hva????" spurte Jeg.
"Neste!" sa Den gamle ulven og kjærtegnet sekkepipen sin mykt med den høyre poten.
"Alle sier at jeg er en svekling..." begynte Hoppesokk mens Jeg brummet i bakgrunnen.
"Ja, det kan jeg se da, lad!" sa Den gamle ulven alvorlig.
"...og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det!"
"Trene!" var det enkle svaret.
"Trene?"
"Trene!"
"Hvordan gjør man det?"
"Det er det andre spørsmålet nå, lad! Jeg svarer bare på ett for hver av dere. For fairnessens skyld! Ha det bra!"
Og med det tok Den gamle ulven sekkepipen sin igjen og begynte å blåse inn i den med tykke, ballongliknende kinn. Hoppesokk og Jeg, som ikke kunne holde ut lyden en gang til, flyktet ned fjellet så fort de kunne.



3 HOPPESOKK OG NOEN ANDRE STEINER
Etter de hadde løpt så langt at de ikke lenger kunne høre sekkepipen stoppet de med en gang, og Jeg sa:
"Tror du det? Tror du det?" han slo vilt med vingene og skrapte i jorda med klørne som en opphisset kylling. "Jeg glemmer å lande! Jeg! Ts...den er gal! Ja, det er den! Gal! Ts...Jeg glemmer å lande..."
"Jeg?" spurte Hoppesokk.
"...tror du det? Herregud, jeg er en fugl! Og fugler flyr! De starter og de lander...Jeg glemmer å lande..."
"Jeg!" sa Hoppesokk meget høyt.
Jeg stoppet å slå vilt med vingene og å skrape jorda med klørne som en opphisset kylling.
"Hm?"
"Hvordan er det da...å være en fugl?"
"Hva mener du?"
"Jeg mener...når man flyr! Hvordan er det?"
"Det er..." Jeg slappet av. "...det er ubeskrivelig..."
"Åh,..." Hoppesokk ble skuffet. "...men...det går bra - du må jo ikke beskrive det da!"
"...ubeskrivelig pent. Man kan se steder som er langt borte - hvis det ikke er et fjell i veien - lengre borte enn man faktisk kan fly. Og så er det lufta..." Jeg begynte å drømme. "Du må føle lufta en gang! Den bærer deg bort fra der du var - uten at du legger merke til det fordi utsikten gjør at du glemmer alt rundt omkr...hm?" han tenkte. "Kanskje glemmer Jeg virkelig av og til å lande!!!"
"Det er ikke bra!"
"Nei, det er ikke bra..."
Pause.
"Du?"
"Hm?"
"Jeg har aldri sett deg lande! Kan du det egentlig?"
"Selvsagt kan Jeg det!"
Og Jeg sprang opp i lufta for å vise Hoppesokk hvordan en ordentlig hauk lander.
"Her kommer Jeg!" skrek han. "Her kommeraaaaaaaaah!"
Jeg kom, og da han berørte jorda snublet han framover og rullet et lite stykke.
"Oi!...ao!...uii!...oi!..."
Da han reiste seg igjen satte han seg på Hoppesokks skulder og sa:
"Kanskje må jeg også trene litt!"
"Vet du hvordan man gjør det?" spurte Hoppesokk tvilende.
"Hva?"
"Trene!"
"Jeg tror at man bare prøver helt til man kan det!"
"Jeg må trene for å ikke være en svekling!"
"Hm?"
"Det er ikke noe man kan prøve helt til man kan!"
"Det stemmer..." tenkte Jeg. "Men du kan trene likevel!"
"Ja?" spurte Hoppesokk håpefullt.
"Ja! Bare gjør som Jeg sier!"
Og med det begynte de to å trene.
"Du må jo bli sterkere, ikke sant?" spurte Jeg mens Hoppesokk nikket. "Og derfor må du løfte tunge ting!"
Han pekte på en ganske stor stein.
"Der! Løft den steinen der!"
Og Hoppesokk prøvde å løfte steinen men klarte det ikke.
"Hm..." tenkte Jeg. "Kanskje den der!"
Han pekte mot en annen stein som ikke var så veldig stor.
Og Hoppesokk prøvde å løfte den andre steinen men klarte ikke det heller.
"Ei-Jeg-Jeg..." tenkte Jeg. "Kanskje...prøv å løfte Jeg!"
"Hvem?"
"Jeg!"
"Ah, deg!"
"Ja, prøv å løfte Jeg!"
Hoppesokk prøvde og klarte det!
"Du er faktisk ganske lett!" sa han til Jeg.
"Fugler må være lette!" svarte Jeg. "Ellers ville de jo falle ned fra himmelen!"
"Du falt jo ned fra himmelen, ikke sant?" spurte Hoppesokk.
"Nei, jeg kunne bare ikke lande - det er noe helt annet enn å falle ned fra himmelen!"
"Ja?"
"Ja!"
"Greit..." sa Hoppesokk som ennå holdt hauken opp i lufta. "...og hva gjør vi nå?"
"Hm..." Jeg tenkte igjen. "...kast Jeg!"
"Hva?"
"Kast Jeg bort!"
"Hvem?"
"Jeg!"
"Ah, deg!"
"Ja, kast Jeg!"
"Hvorfor?"
"For å trene!"
"For å trene?"
"Ja!"
"Men du er min venn!"
"Og vennen din sier at du skal kaste ham!"
"Okay!"
Hoppesokk kastet Jeg og Jeg prøvde å lande. Han klarte det ikke denne gangen heller, og så sa han til Hoppesokk:
"Kast Jeg igjen!"
Og Hoppesokk kastet ham igjen slik at han kunne prøve å lande igjen.
Så trente de i tre dager og til slutt hadde Hoppesokk blitt så sterk av å kaste hauken hele tiden at han kunne løfte den ikke så veldig store steinen.
Jeg, på sin side, kunne ikke lande ennå.
"Det er noe som er ganske ille med det Jeg gjør!" sa han.
"Kanskje skulle du begynne å stoppe før du treffer bakken!" var Hoppesokks idé.
"Hva mener du?"
"Jeg er ikke sikker..."
"Nei, det er Jeg ikke, det stemmer!"
"...Hæ?"
"Det stemmer! Jeg er ikke sikker!"
"På hva?"
"Det vet Jeg ikke!"
"Hvorfor ikke?"
"Fordi du snakket jo!"
"Ja vel?...hm...det stemmer!"
"Så, hva er det da du og Jeg er ikke sikker på?"
"Ja, j...æhm...vi er ikke sikre om j...æhm...vi så at d...æhm...Jeg aldri bruker vingene di...æhm...mine, nei sine...æhm...i hvert fall for å bremse litt før føttene dine berører jorda!"
"Du snakker på en veldig komplisert måte, vet du det?"
"Jeg ville bare si at man skal jo bruke alt man har for å bremse, ikke sant?"
"Ha, det stemmer jo ikke! Jeg tror ikke at det hjelper å bruke vingene!" sa Jeg og satte seg ned for å tenke litt på problemet sitt, mens Hoppesokk tenkte selv. Han tenkte om hvordan han kunne bli sterk nok for å løfte den ganske store steinen.
Hoppesokk følte seg helt hjelpesløs en stund, før Jeg brummet skuffet:
"Åh, Jeg tror jeg aldri kommer til å lære å lande!"
Hoppesokk ble meget trist da han hørte det.
"Hvis du ikke greier å løse oppgaven din...så kommer jeg aldri til å klare min!"
"Du?? Du kan vel bli sterkere og sterkere - det er lett! Man kan bli sterkere selv om man er ganske dum! Men å lande har noe å gjøre med noe som kalles for behendighet. Det trengs konsentrasjon, intelligens og dyktighet..."
"Mener du at jeg er dum?"
"Hva?"
"Du sa at jeg er dum fordi jeg bare vil bli sterkere!"
"Nei, det sa Jeg ikke!"
"Hva sa du da ellers?"
"Jeg sa at du fremdeles kan trene med tyngre og tyngre ting, mens Jeg vil lære meg noe som kanskje ikke kan læres!"
"Det skjønner jeg ikke!" sa Hoppesokk. "Du sa at å trene betyr at man prøver og prøver til man kan hva man ville kunne. Du kan vel øve på å lande til du kan det!"
Men Jeg ville ikke høre og sa:
"Slutt nå! Det viktigste nå er at du ikke er en svekling lenger!"
Og så reiste han seg og sa:
"Kom igjen! La oss jobbe med det!"



4 HOPPESOKK OG HJEMKOMSTEN
Hoppesokk hadde trent før. Han hadde kastet en fugl! Men det var ikke nok. Derfor bestemte Jeg at Hoppesokk måtte løfte tyngere ting også. Dessuten måtte han jo lære seg å jakte og å holde ut smerter.
Derfor utviklet Jeg et ti-poengs-treningsprogram for vennen sin. Og dette programmet så slik ut:
Poeng 1: Stå opp hver morgen klokka seks og kjefte på treneren pga det.
Poeng 2: Løfte og kaste steiner før frokost og kjefte på treneren pga av det.
Poeng 3: Spise røtter og nøtter til frokost og kjefte på treneren pga av det.
Poeng 4: Bli hakket av haukenebbet for å bli vant til smerter og kjefte på treneren pga det.
Poeng 5: Kaste spyd på et ubevegelig og senere et bevegelig mål og ikke kjefte på treneren pga det fordi det faktisk er meget morsomt.
Poeng 6: Spise to kokte mus til lunsj og være ganske tilfreds.
Poeng 7: Ikke løpe - fordi det kan man jo - men smyge seg nærme et vilt dyr og smile litt til treneren fordi det er enda mer moro.
Poeng 8: Løfte og kaste steiner igjen men ikke kjefte på treneren pga det da fordi man er sliten.
Poeng 9: Spise vaktel til middag, være lykkelig over at man kan se fremskritt og være sliten.
Poeng 10: Gå til sengs ganske tidlig og sove godt fordi man er meget trøtt.
Hoppesokk som hadde kommet til De klippefulle fjellene for å få hjelp, skjønte meget fort at det var viktig for ham å følge instruksjonene han fikk fra Jeg. Han kjeftet riktignok på treneren, men gjorde alt han fikk beskjed om.
I løpet av tre år glemte Hoppesokk at hauken ennå ikke kunne lande, men gutten ble så sterk at han kunne løfte den ganske store steinen han prøvde å løfte første gangen, uten problemer. Faktisk var det så lett for ham at han følte seg klar til å dra tilbake til landsbyen sin for å ta den store opptaksprøven for å bli kriger.
"Vil du bli med meg?" spurte han Jeg.
"Nei." var svaret. Hoppesokk ble skuffet mens vennen hans så ganske trist ut.
"Hvorfor ikke?"
"Denne prøven er din ting, ikke min!"
Hoppesokk skjønte ikke det, men skjønte likevel på en måte at han ikke kunne overbevise Jeg.
"Hva er det da med deg? Du ser så trist ut!"
"Det er ingenting!" svarte Jeg.
"Kom igjen!" sa Hoppesokk og strøk Jeg gjennom fjærene. "Jeg skal komme tilbake når jeg er blitt kriger!"
"Ja, det vet Jeg jo! Det er kun at...at...akj...glem det - bare glem det! Vi sees!"
Sa Jeg og fløy bort slik at Hoppesokk stod alene igjen.
Deretter hadde Hoppesokk vanskeligheter å finne landsbyen sin igjen, men etter tre uker klarte han det, gikk inn i bestefarens telt og sa:
"Heisann, bestefar! Jeg er tilbake for å bli kriger!"
Bestefaren hans så på ham og var meget forbauset fordi Hoppesokk ikke lenger så ut som en svekling. Også brødrene hans som hadde blitt krigere tre år tidligere kunne ikke si noe annet enn at Hoppesokk ikke lenger så ut som en svekling.
"Hva har skjedd med deg?" spurte de tre samtidig.
Og Hoppesokk fortalte hva som hadde skjedd mens de tre hørte på ham. Til slutt sa bestefaren hans:
"En hauk? Hvilket lite og svakt dyr! Og det hjalp deg? Det tror jeg ikke! Vet du hva? Jeg tror at du bare ble litt mer voksen utvendig. Jeg synes at du er ennå en svekling innvendig...en hauk!...ts..."
Bestefaren hans begynte å le og de to brødrene gjorde det også. Hoppesokk så først nå at Per og Pål hadde hvert sitt store arr i pannen og undret seg over det. Likevel ble han meget trist da han hørte dem le, men han hadde jo trent så mye og lot seg ikke demotivere. Han ville ta den store opptaksprøven som kriger og ingen kunne hindre ham, så tenkte han.
Tenkte han! Per og Pål tenkte annerledes. De to ville ikke se Hoppesokk som kriger "fordi det ville være en skam for indianerne hvis en svekling som Hoppesokk kunne være det!" Derfor bestemte de seg for å sabotere Hoppesokks opptaksprøve.
"Hva kan man gjøre?" spurte Pål.
Per tenkte.
"La oss spørre bestefar!"
Og så gikk de til bestefaren sin og spurte:
"Hva kan man gjøre?"
Og bestefaren sa:
"Hør på meg, gutter! Hoppesokk er en medlem av vår familje, ikke sant? Så må dere bare..."



5 HOPPESOKK OG DE SJU SMÅ FUGLENE
Så kom dagen prøveuka skulle begynne. På de første dagene var oppgaven for Hoppesokk å jakte på så mange og så store ville dyr han kunne, slik at høvdingen kunne vurdere om det var bra nok for å bestå opptaksprøven.
"Dere kommer til å bli overrasket!" triumferte Hoppesokk og gikk ut for å se hva han kunne gjøre.
Han hadde vært ute i tre timer mens Per og Pål satt sammen med vennene sine. Per så på sola.
"Det er tid nå!" sa han.
"Tid for hva?" spurte Pål.
"Vi må gå nå!" sa Per "Til skogen!"
Han blunket lurt med øynene og dro broren sin bort med seg. Vennene som hadde hørt og sett alt, visste ikke hva de skulle tro da Per og Pål også gikk ut.
I mellomtida hadde Hoppesokk allerede fanget sju små fugler og han hang dem opp i et tre i det Per og Pål fant ham.
"Heisann, bror!" sa Per mens en liten skygge smatt forbi over de to.
"Heisann!" sa Hoppesokk. "Hva vil dere her?"
"Vi vil hjelpe deg!"
Hoppesokk var forbauset.
"Hjelpe meg? Dere? Nei takk, jeg klarer det ganske bra alene!" sa han og pekte på fuglene.
"Tror du virkelig at disse fuglene er nok da?" spurte Pål.
"Nei, det tror jeg ikke! Men jeg skal jo felle en elg!"
"En elg!?! Du?" Per og Pål måtte le. "Det klarer du aldri alene! Med spydet... ha! Du har bare et kast! Og du må treffe elgen på den ene, riktige plassen på siden rett bak skuldrene! Det kan du ikke! Ikke du!"
"Dere får se!" sa Hoppesokk, tok spydet sitt og gikk sin vei.
Men Per og Pål gikk tilbake til landsbyen for å fortelle bestefaren deres at Hoppesokk ikke ville la seg hjelpe.
"Det kan være det samme!" sa bestefaren deres. "La ham felle en elg! Det viktige er bare at dere to var..."
På den samme tida hadde Hoppesokk sett en ganske stor elg som han ville jage. Han smøg seg nærmere og nærmere, spydet fast i hånden, han våget ikke å puste...og ssssjjjj, kastet han spyden så hardt han kunne mot elgen. Da spydet traff elgen oppførte seg den som en vill ku på rodeoen og sprang fram og tilbake som en gresshoppe i paringstida.
Men den var ikke en gresshoppe, den var en en elg - og derfor rev den ned trær og busker og alt omkring seg slik at Hoppesokk måtte passe godt på at han ikke kom for nær.
Han passet godt på. Han kunne jo se at han hadde truffet målet veldig godt med spydet sitt og det betydde at han bare måtte vente. Våpenet stakk inn akkurat på den ene riktige plassen på sida rett bak skuldrene og elgen kunne ikke miste det pga det. Likevel så var det ikke forbi, fordi Hoppesokk ikke kunne riskere at elgen kanskje kunne overleve med spyden i kroppen. Derfor måtte han kjempe med den før eller senere. Han dro ut kniven sin og ventet på det riktige tidspunktet.
Han så på elgen. Den ble svakere og svakere mens Hoppesokk måtte vente. Han pustet dypt og fokuserte. Ennå vente. Elgen ble langsomere nå.
`Vent litt mer!´ sa han til seg selv mens elgen ble stående.
`Litt mer!´ tenkte han igjen.
`Litt mer!´
`Nå!´
Hoppesokk stormet foram og stakk kniven sin inn i halsen på elgen før det slitne dyret skjønte hva som skjedde. Han stakk flere ganger og etter tre minutter var elgen død. Hoppesokk tok spydet sitt ut av elgkroppen, skar ut tungen til elgen og gikk tilbake til landsbyen. På veien hentet han også de sju små fuglene og så kom han tilbake til landsbyen.
Per og Pål ventet på ham:
"Ja vel, der er elgjegeren!" sa Per nesevis.
"Jeg ser ingen elg!" lo Pål. "Hvor er den da, hm, jeg bare ser noen små fugler...?"
Hoppesokk hørte ikke på de to, men gikk direkte til høvdingen, viste ham elgtungen og ba ham om å bli med ham til skogen.
"...og kanskje skulle det også komme noen sterke menn dit! For elgen er ganske stor!"
Etter en liten stund ble elgen båret inn i landsbyen, folk jublet og Hoppesokk hadde selvsagt bestått den første delen av prøven. Bestefaren bare smilte listig mens Per og Pål var imponert allikevel.
En dag senere skulle Hoppesokk kaste tunge ting. Hele landsbyen møttes på en stor plass utenfor som var delt i to av en liten elv. Høvdingen forklarte:
"Oppgaven for Hoppesokk er egentlig ganske lett! Dette er kurven med de tunge tingene." Han pekte på en kurv med tunge ting. "Han må bare kaste alle de tunge tingene over elven og treffe så mye han kan oppi kurven der." Høvdingen pekte på en annen, tom kurv. "La oss begynne!"
Folk jublet og Hoppesokk tro fram mens Per og Pål gikk over på den andre siden av elva, hvor det tomme kurven stod og ventet der mellom menneskene med noen tunge ting i hendene .
"Hvor har dere disse tunge tingene fra?" spurte vennene.
"Vi fant dem!" svarte Per og Pål.
Vennene visste ikke hva de skulle tro om dette svaret, men sa ingenting.
Og så var det tid for Hoppesokk for å kaste tunge ting.
Han konsentrerte seg. Det var femten tunge ting i kurven. For å bestå prøven måtte han treffe med tolv av dem. Han tok den første tunge tingen. Den var ganske lett og lå godt i hånden. Derfor skulle Hoppesokk ikke ha noen problemer med å kaste den i hvert fall. Han måtte bare treffe. Og så løftet han armen...og kastet...og traff! Han pustet dypt! Kurven var lettere å treffe enn han hadde trodd.
Han tok den andre tunge tingen. Den var like lett som den første, men formen til tingen var litt vanskeligere og så måtte Hoppesokk finne en annen måte å få et godt grep på. Jeg hadde sagt at man skulle ta en slik tung ting med begge hendene, den sterke hånden under tingen, den svake på sida. Han prøvde å holde tingen som det. Det gikk ganske bra og så var det ikke noe problem nå heller. Han traff sikkert!
Det gikk sånn med de neste ti tunge tingene slik at han hadde bestått denne delen av prøven også, men selvfølgelig prøvde han også å kaste de siste tre tunge tingene - fordi ingen hadde klart å treffe dem i kurven før.
Folk jublet mens Hoppesokk tok en annen tung ting.
`Sj, den er tung!´ tenkte han. Han grep den slik som han hadde holdt alle de andre tunge tingene før og siktet. En, to, treeee...den landet i elva. Det var ikke langt unna, men den gikk i elva!
Alle så det, men bestefaren ropte:
"Ja! Godt gjort, Hoppesokk! Det var veldig bra!"
Folk undret seg over den gamle mannen, men ingen tok hensyn til ham.
Hoppesokk tok en annen tung ting.
`Sj, den er riktig tung!´ tenkte han. Han grep den slik som han hadde grepet alle de andre tunge tingene før og siktet. En, to, treeee...den landet i elva igjen. Denne gangen var det ikke så nærme som forrige gangen.
Alle så det, men bestefaren ropte:
"Ja! Godt gjort, Hoppesokk! Det var veldig bra! Du er den beste!"
Folk undret seg litt mer over den gamle mannen, men nå trodde mange at han hadde blitt gal, så de sa ingenting.
Hoppesokk tok den siste tunge tingen.
`Sj, den er utrolig tung!´ tenkte han. Han grep den slik som han hadde grep alle andre tunge tingene før og siktet. En, to, treeee...den landet i elva. I elva - tydelig!
Alle så det men bestefaren ropte:
"Ja! Godt gjort, Hoppesokk! Det var veldig bra! Du er bedre enn den beste!"
Det var for mye for menneskene som stod rundt bestefaren og så begynte de å krangle med ham slik at Per og Pål hemmelig kunne legge tre tunge ting ned i kurven. Høvdingen sa:
"Slutt nå, gamle mann! Barnbarnet ditt har bestått denne delen av prøven. Men han greide ikke å treffe de siste tre tunge tingene!!"
"Nei da!" ropte bestefaren. "Det stemmer ikke! Han traff alle femten! Alle femten!"
"Du er blitt gal!" sa høvdingen.
"Nei da!" ropte bestefaren enda høyere og gikk til kurven. "Kan du se disse her? Hm, kan du se? Det er en, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, fjorten, femten! Femten! Det er femten tunge ting i denne kurven her! Femten!"
Folk var meget forbauset, og høvdingen telte igjen.
"Femten! Det stemmer!"
Han tenkte.
`En ganske stor elg! Femten tunge ting! Noe er galt!´ tenkte han og bestemte seg for å se litt nøyere på den siste delen av prøven. Likevel sa han nå:
"Femten tunge ting! Ingen har klart det før deg, Hoppesokk! Gratulerer..."
Hoppesokk sa til høvdingen:
"Jeg traff ikke alle femten i kurven!"
"Jeg vet det!" sa høvdingen. "Men tellingen er viktigst - og resultaten av tellingen er femten! Så er det femten..."
Sa det og gikk tilbake til landsbyen uten å si noe annet mens en skygge svevet forbi oppe på himmelen.



6 MANGELTANN OG MAURENE
En dag senere var tidspunktet for den siste delen av prøven. Det var tre dager igjen av prøveuka og det betydde at han måtte holde ut smerter i tre dager.
Den siste delen av den store prøven for opptak som kriger begynte om morgenen foran høvdingsteltet. Folk samlet seg for å se hva som skulle skje. Hoppesokk bare satt der og ventet. Han følte seg ikke så bra fordi folk var meget skeptisk til at han virkelig hadde truffet med alle de femten tunge tingene.
`Og det bør de jo være også!´ tenkte han. `Jeg traff ikke med alle femten!´
Men som høvdingen sa, det spilte ingen rolle nå. Tellingen var det avgjørende og tellingen viste at han faktisk hadde truffet med alle de femten tunge tingene. Likevel brummet det litt i magen hans da høvdingen kom ut av teltet sitt med en pipe i munnen og sa:
"Dette er den siste delen av den store prøven om opptak for å bli kriger. Den siste delen skal være den vanskeligste, det vet du vel, men, som tradisjon krever, skal du få en hyggelig ting fra krigersamfunnet før du blir plaget: Din første røyk!"
Og dermed gav han pipen til Hoppesokk.
Hoppesokk pustet dypt. Han følte seg ikke så bra og lukten fra røyken gjorde det ikke noe bedre. Han trakk inn røyken fra pipen og folk rundt omkring så hvordan ansiktet hans ble rødere og rødere. Han hostet og hostet mens folk startet å le. Høvdingen så på stakkars Hoppesokk en liten stund og så sa han:
"Slutt nå! Det var vorspielet. La oss begynne med prøven nå!"
Han hevet den høyre hånden, og så kom der to sterke krigere som fulgte Hoppesokk til et stort tre midt i landsbyen hvor de bandt ham fast med et tau. Høvdingen og resten av mangden fulgte etter de tre.
Da alle hadde kommet til treet, sa høvdingen til en av de to sterke krigerne:
"Plagemoro! Det er tid for maurene!" og til Hoppesokk: "Husk nå, Hoppesokk! En lyd fra deg og prøven er forbi!"
Og med det tok Plagemoro en skinnflaske og helte innholdet på Hoppesokk slik at han var våt over hele kroppen. Det som var i den var sukkervann og nå kunne han åpne sekken med maur. Da han gjorde det kom det ut tusenvis av maur som stormet mot Hoppesokk for å få sukkervann.
Hoppesokk så maureteppet komme og begynte å skjelve. Han kunne allerede føle de første maurene mellom tærne sine. Det kilte litt, men det var ikke så ille som han hadde fryktet. Da maurene dekket hele underkroppen kilte det enda mer, men det var heller ikke så ille.
`De spiser vel godt da!´ tenkte han. Han smilte. Det var jo ganske lett. Han tenkte på Jegs nebb mens maurene krabbet videre oppover.
`Det kilte ikke da Jeg prikket ? det gjorde vondt! Disse maurene er joaaaaaaaaaaaaaaaaah..............!!!´
De første maurene nådde munnen hans og krabbet inn i den. Hoppesokk svelget nesten noen av dem, og det var ganske vanskelig å puste nå, for det kom flere og flere maur som krabbet inn i munnen og nesen hans. Dessuten så det ut som dyrene interesserte seg ganske mye for ørene hans. Hoppesokk følte dem i øregangen.
Det kilte ikke på kroppen lenger. Nesen var helt full av maur. Han prøvde å holde munnen lukket så lenge han kunne, men det er en ting mennesker jo må gjøre av og til: puste. Derfor åpnet han munnen av og til og det betydde at nye maur kom inn. Han svelget noen få. Hoppesokk smakte den verste smaken han hittil hadde blitt kjent med. Det var enda verre en røtter og nøtter!
Han måtte svelge flere og flere av dyrene.
`Hvor mange flere kommer det?´ hadde han tenkt ? hvis han kunne ha tenkt i det hele tatt. Men han kunne ikke tenke, han måtte puste ? og det var vanskelig nok. Han svelget igjen og igjen og igjen og...
Hver gang svelget han maur. Og etter en liten stund så ble det færre og færre maur som kom inn i munnen. Han kunne puste bedre og bedre. Da han la merke til det begynte han å fange maur med tungen og svelget dem. Til slutt så kilte det igjen fordi Hoppesokk hadde svelget så mange maur at han kunne puste fritt igjen.
Folk jublet - uten at Hoppesokk kunne høre det - og høvdingen sa:
"Det er litt uvanlig å spise maurene, men...hvorfor ikke?! Hoppesokk er ferdig med maurene!"
Folk jublet igjen mens helten kastet opp i bakgrunnen. Han kunne ennå ikke høre noen ting da høvdingen lurt fortsatte:
"Men, som dere vet, det var kun begynnelsen!?" sa han til begge de store krigerne. "Plagemoro! Bryspøk! Hvor er Slemmestemme og Mangeltann?"
Folk ble panisk og løp bort i alle retninger da de hørte de to navnene, mens Hoppesokk ikke hørte dem. Han forstod likevel hvem det var snakk om fordi han forsatt kunne se.
`Herregud!!´ tenkte han. `Slemmestemme og Mangeltann!!! Det er jammen godt at ingen har lagt merke til at jeg har maur i ørene! Jeg hørte ikke hva høvdingen sa - og da hører jeg kanskje ikke Slemmestemme heller!´
Tenkte han - og så var det i begynnelsen. De to gamle kvinnene satte seg ned og snakket med hverandre. Dvs. Slemmestemme snakket med Mangeltann - og med en forferderlig hvesende og hes stemme. Og Mangeltann bare satt der og spyttet gjennom hullet som var der fordi hun manglet en tann. Hoppesokk hadde det ganske bra da og smilte.
`Hvis noen hentet noe å drikke og jeg bli kvitt tauet, så ville det være en ganske fin friluftsdag!´ tenkte han da Mangeltann plutselig så på ham. Tauet ble ikke borte, men det ble det gode humøret hans.
Hun stirret på ham på en måte som ikke kunne bety noe godt.
`Nei!´ tenkte han. `Du har vel ikke mistanke om at jeg ikke kan høre Slemmestemme?´ og så på henne. `Nei, det har du ikke - det har...´
Han begynte å oppføre seg som om han kunne høre Slemmestemme og vred seg, stønnet og prøvde å svette litt, men det hjalp ikke i det hele tatt. Mangeltann stod opp, ennå stirrende, og stabbet langsomt mot Hoppesokk. Hun undersøkte ham nøye med de krokete fingrene sine, hun kjente etter på hver kroppsdel mens Hoppesokk skalv av angst for at hun skulle finne maurene i ørene hans.
Flere steder på kroppen hans ble fuktige. Han visste at hun hadde spyttet på ham og at hun ennå gjorde det. Magen hans begynte å vrenge seg da Mangeltann nærmet seg hodet i undersøkelsen sin. Hoppesokk så at Slemmestemme ivrig kommenterte det hele. Mangeltann nådde hodet hans med hendene og begynte å kjenne etter der. Nå svettet ham visst!
Hoppesokk merket fingerene hennes på øyelokkene, hun sjekket pannen - håret - nesen - kinn - og så kom hun nærmere og nærmere ørene. Han gav opp. Hun kom til å finne maurene - og hun hadde skjønt at han ikke kunne høre Slemmestemme.
Han slappet av. Jeg hadde sagt at han aldri skulle glemme at det alltid fantes dummere og feigere mennesker enn ham. Og det betydde at det fantes vel dummere og feigere mennesker enn ham som hadde bestått den opptaksprøven for krigere!
`Ja vel, så la oss gjøre det riktig!´ tenkte han og forberedte seg mentalt på Slemmestemme mens Mangeltann spyttet ham i ansiktet og begynte å plukke maurene ut av ørene sine. Etter hvert kunne han høre den forferdelig slemme stemmen til Slemmestemme bedre og bedre...
"...og så sa jeg til Georgeeboy: `Georgeeboy, du kan være hvem du vil, det koster det samme for deg som det koster alle andre! Det kalles for demokrati, ikke sant? Det har du jo oppfunnet, ikke sant?!´ og vet du hva han sa da? Hm, vet du hva han sa da? Han sa: `Jeg har ikke oppfunnet demokratiet! Det var de gamle grekerne som gjorde det..." Hun strakk fram brystkassen. "`Jeg har ikke oppfunnet demokratiet!´ sa han. `Du har ikke oppfunnet mange ting da!´ svarte jeg og viste ham døra. Det går vel ikke an at den gutten skal en av mine gode tåneglklippere billigere bare fordi han er presidenten av noe som kalles `Forente Stater av Amerika´! Kjenner du det, hm? FSA, mener jeg? Jeg kjenner det ik..."
Hoppesokk følte hodepinen langsomt komme krypende da Mangeltann satte seg ned igjen og Slemmestemme fortsatte å snakke med seg selv...



7 PLAGEMORO OG SOMMERFUGLENE
"...og etterpå kunne jeg smake forskjell på trebark og mocassinlær etter én bit..."
Det hadde blitt kveld og Hoppesokk stirret stivt framfor seg. Han hadde hørt på Slemmestemme i mange timer nå, og det føltes som om hjernen hans hadde sagt: "Ha det bra!" og "Lykke til!" for lenge tid siden.
`Bli hun aldri tørr i munnen?´ ville han ha tenkt, hvis han kunne tenke, men det orket han ikke lenger. Han stirret. Ikke mer, ikke mindre - bare stirret mens Mangeltann fortsatt å fukte området litt.
"...av og til tenker jeg at verden kunne virkelig vært som en banan. Ja visst! Hvorfor ikke? Det eneste man må passe på er at man ikke skreller den før den er moden! Og selvsagt må den heller ikke være for moden, fordi det ville jo bety at alt var gammelt og ikke friskt og...ææh..." Mageltann spyttet da. "...ja, det stemmer, Mangeltann! Man kunne bare spytte på en verden som er for moden! Jeg ville faktisk spytte, jeg, også, men jeg kan ikke - spytteorganet mitt ble bitt vekk av den store kaninen som bor bak høvdingens telt! Det dyret har skarpe tenner, det kan jeg fortelle deg..."
Hoppesokk la ikke merke til at Plagemoro og Bryspøk kom langsomt nærmere med propper i ørene og førte Slemmestemme og Mangeltann bort fra treet. Og så kom høvdingen tilbake sammen med resten av menneskene som hadde stormet bort da de to gamle damene kom.
"Hoppesokk!" høvdingen så på Hoppesokk. "Hoppesokk?" han snudde seg mot folket. "Det ser ut som han ikke forstår meg!" han smilte litt og noen lo. "Men - han sier ingenting! Og dette er jo betingelsen! Derfor skal vi fortsette! Plagemoro! Bryspøk! Gjør det som må gjøres!"
De to store krigerne dro fram kniver og ripet små sår i huden til Hoppesokk uten at han beveget seg i minste. Man kunne se at sårene ikke var veldig dype og ville gro ganske fort igjen hvis - ja, hvis man ville det.
Men i dette tilfellet var det akkurat det man ikke ville.
Bryspøk hentet nemlig en annen sekk, som liknet ganske mye på den de hadde brukt for å bære maurene. Dvs. det igjen snakk om insekter. Det var ikke maur denne gangen, men sommerfugler. Og det var tydelig at disse sommerfugler likte blod ganske godt fordi det tok ikke lang tid før de fant ut at han blødde litt og satte seg på den fraværende Hoppesokk.
Hele kroppen hans var full av sommerfugler, og man kunne se at insektene kjempet med hverandre for å få tilgang til sårene så fort de kunne.
Etter en liten stund sluttet Hoppesokk å stirre og våknet opp fordi kroppen hans klødde så mye at han ikke lenger kunne holde det ut. Uten å skjønne hva det egentlig var som klødde, ville han bare krafse seg, krafse seg og krafse seg en gang til! Men selvfølgelig, det var jo hele poenget, han kunne ikke! Han var ennå lenket til treet. Dessuten fikk han ikke lov til å si noen ting - ellers ville han ikke bestå den store opptaksprøven for å bli kriger.
Det tok ganske lang tid til han ble roligere. Det var på det tidspunktet at han skjønte hva som hadde skjedd. Han så - og følte - veldig mange små sår på kroppen sin og tenke at det var sommerfuglene som hadde lagt eggene sine i sårene.
`Det var jo en barnestrek! Og en del av den store opptaksprøven for å bli kriger!´
Han så rundt seg. Det hadde blitt natt og det var bare Plagemoro og Bryspøk som var der og snorket høyt ved siden av et bål de hadde laget. Hoppesokk husket at Per og Pål brukte sommerfuglene en gang for å spille Plagemoro, som hadde skåret seg på en kniv ved et uhell, et puss. Han husket at han syntes det var ganske lumpent - men morsomt.
`Og nå er det min tur!´ tenkte han og smilte kynisk da det begynte å klø verre og verre.
Etter en liten stund klarte Hoppesokk faktisk å holde kløinga ganske godt ut. Men - og det det gikk opp for ham nå - det var to dager igjen til den store opptaksprøven var avsluttet. Og det betydde at larvene ville rekke å klekkes!
Han husket at Plagemoro ikke ville vaske seg den gangen fordi han trodde at det var normalt at det klødde.
"Jeg vasker meg ikke så ofte!" sa han. "Da skjer det vel av og til at det klør, ikke sant?"
Det neste som skjedde var...nei, Hoppesokk ville ikke tenke på det.
`Det klør ennå!´ tenkte han. `Og det er jo greit nok!´
Og så ventet han uten å tenke på hva som ville komme. Det ble morgen igjen og Hoppesokk skjønte at han faktisk hadde sovet litt. Det var Plagemoro som stod rett foran ham da han våknet.
"Du vet hva som kommer til å skje, ikke sant?" sa han.
Hoppesokk sa ingenting.
"Du vet at det ikke kommer til å klø til all evighet, ikke sant?"
Hoppesokk ble taus.
"Det var en gang, da jeg ikke visste det!"
Hoppesokk kunne se hvordan han angret seg.
"Var det ikke brødre dine som lot meg lide den gang? Ja, jeg tror det var brødrene dine!"
Hoppesokk så hat i Plagemoros øynene og skalv.
"Brødrene dine har fått straffen - og nå er det din tur!"
Plagemoro dro fram kniven sin og la bladet på Hoppesokks panne. Hoppesokk lukket øynene og ventet i frykt.
"En var Per...den andre var Pål...og så er det d..."
Hoppesokk, som ennå hadde øynene igjen, følte plutselig et svakt blaff og hørte en dump lyd. Han åpnet øynene. Bryspøk lå ennå der og snorket - men Plagemoro lå også der, rett foran Hoppesokks føtter. Han snorket ikke. Han var rett og slett bevisstløs!
Hoppesokk så rundt seg. Alt så ut som det pleide. Alt var rolig.
`Hm...´, tenkte han `...kanskje var det meg... kanskje ikke, men hvem...hm...kanskje var det meg(!)...jeg vet ikke...?!!´
Etter en liten stund var han overbevist om akkurat det:
`Yep, se på meg, verden! Jeg er Hoppesokk den Store! Hvem som helst der ute - bare kom og vil noe av meg! Vi får se da om du kan få det!´
Han smilte.
`Jeg er Hoppesokk den Store! Den Stooo...´"...Ooh!!!!!"
Hoppesokk lukket munnen så fort han kunne og så rundt seg igjen. Det så ut som om hverken Plagemoro eller Bryspøk hadde hørt ham. Men hva var det?
Det føltes som et stikk, et dypt stikk...et veldig dypt stikk! Hoppesokk hadde jo blitt vant til haukenebbet men dette her var noe helt annet! Det var...det var....det var verre...mye verre...mye verre!
"Åh!"
Så kom det igjen. Hoppesokk greide ikke å være taus. Han så rundt seg igjen. Bryspøk og Plagemoro hadde ikke hørt noe ting igjen. Hoppesokk pustet dypt.
"Åh! Åh!" Det kom mer og mer og det var veldig vanskelig for Hoppesokk å være taus.
"Åh! Åh!" Plagemoro beveget seg litt. "Åh!"
Hoppesokk bet seg i tungen da stikkene begynte å komme oftere og oftere. Det varte ikke lenge og så stakk det på hele kroppen. Ansiktet hans vrengte seg til en stygg grimase mens han vred seg så hardt han kunne i tauet i sin agoni.
Plagemoro våknet og så at stikkene hadde kommet. Han smilte ondskapsfullt og sa:
"Jeg har ingen peiling på hva som skjedde..." han gned hodet sitt. "...men det ser ut som om du ble straffet likevel!"
Han gikk for å vekke Bryspøk.
"Hey, Bryspøk, se på den karen! Larvene er allerede klekket ut!" Bryspøk våknet langsomt mens Plagemoro snakket videre. "Og nå spiser de..." han smilte enda mer ondskapsfullt. "...de spiser vel godt..."
Hoppesokk hørte ikke det. Han var så opptatt med stikkene at han ikke kunne ense noe annet.
`Ååååååååååååååååååååh!´
Han ville skrike, skrike så høyt han kunne...men han hadde ikke lov til. Og så vred han seg i tauet igjen. Han vred seg og ryggen hans begynte allerede å bli rød fordi han skrapet seg opp på barken. Han merket ikke at de to store krigerne så på ham leende:
"Se på ham!" sa Plagemoro. "Han må holde ut i nesten to hele dager til! Det klarer han ikke!"
"Jeg liker ansiktet hans!" svarte Bryspøk. "Det er pent, ikke sant?"
"Ja, det er det vel!" sa Plagemoro og smilte så søtt han kunne.



8 BESTEFAREN OG DEN BRUNE STEINEN
Hoppesokk klarte knapt å beherske seg. Han pustet meget tungt og høyt. Han svettet på hele kroppen og vred seg. I løpet av de siste to dagene hadde ryggen hans blitt et eneste blodteppe og sårene hadde blitt veldig fæle. Så lenge han ikke så noen ting! Det føltes som om larvene hadde ett seg dypt inn i kroppen hans og smerten han følte var på ingen måte noe han hadde kjent før.
`Kom igjen! Det er ikke lenge igjen!´ sa han til seg selv mens Plagemoro og Bryspøk ennå satt der med et smil i ansiktet. Men det så ut som om Plagemoros smil hadde forandret seg litt.
"Den karen er seigere enn jeg hadde trodd!" sa Plagemoro. "Brødrene hans var heldigere!"
"Med larvene mener du?" spurte Bryspøk.
"Ja, akkurat! De ble klekket senere på to! Dette her er annerledes!"
"Mye vanskeligere, ikke sant?"
"Det vet du!"
"Hm..."
"Hva er det da?" spurte Bryspøk.
"Jeg vet ikke hvorfor - men...men jeg begynner å like denne karen!"
"Gjør du det?" Bryspøk var meget forbauset.
"Det gjør jeg!"
"Etter alt han gjorde med deg?"
"Han gjorde egentlig ingenting med meg - det var brødrene hans!"
"Men..."
"Slutt nå! Høvdingen kommer! Jeg gleder meg til å se at han har greid det!"
Plagemoro og Bryspøk reiste seg da høvdingen og resten av folkemengden kom nærmere.
"Hvordan har det gått med ham?" spurte han mens Hoppesokk pustet som en gravid purke i bakgrunnen.
"Ingen lyd - bortsett fra pusten!" sa Bryspøk.
Høvdingen snudde seg mot Hoppesokk og så på ham. Det så ut som om ingenting var galt med denne delen av prøven. Og så snudde han seg mot folket:
"Se på ham! Se nøye på ham! Han må vel ennå lære seg å røyke pipe, men - han er blitt kriger!!!"
Folk jublet så høyt og så intenst de kunne mens to kvinner gikk til den ennå fastlenkede Hoppesokk for begynne den rituelle vaskingen med vann og noen spesielle planter for å få larvene ut av kroppen til Hoppesokk. Han la ikke merke til det i begynnelsen.
"Fort!" sa bestefaren til Per og Pål. "Nå! Mens de ennå har lenkene på ham!"
Per og Pål nikket lurt og begynte å krangle med hverandre.
"Og...du må jo alltid vite alt bedre enn meg!" skrek Pål og dyttet broren sin.
"Hvis du aldri klarer å gjøre ting alene, så må vel jeg være den som tar beslutninger her!" svarte Per og skjøv Pål tilbake.
"Jeg klarer aldri å gjøre ting alene? Jeg klarer aldri å gjøre ting alene??" Pål kom Per så nær at pannene deres faktisk berørte hverandre.
"Det gjør du!" sa Per.
"Det var ikke jeg som trengte deg! Men bestefaren mente jo at vi skulle gjøre det sammen!"
Bestefaren smilte mens folk rundt de to guttene prøvde å roe dem ned. Men det var ikke så lett.
"Jeg ville gjøre det alene!" hevdet Per. "Hvem trenger deg, hva?"
Og før Per skjønte hva som skjedde hadde Pål slått ham i magen og kastet ham i bakken. Folk visste ikke hva de skulle gjøre da de to rullet rundt på bakken og kranglet.
Høvdingen hadde sett på de to med stor interesse. Han gikk til dem.
"Slutt nå!" sa han.
Per og Pål reiste seg med en gang mens en skygge satt i treet som Hoppesokk var lenket til og observerte det hele.
"Hva mente du da du sa at du kunne gjøre det alene?" spurte høvdingen Pål.
Gutten svarte ikke men så ned i bakken.
"Ja vel..." sa høvdingen. "...vi har jo to brødre! La oss se om den andre vet litt mer!"
Han snudde seg mot Per.
"Hva var det du ville gjøre alene?"
Per skalv da han så høvdingen i øynene.
"Jeg...det var...jeg..." stammet han.
"Slutt!" ropte bestefaren plutselig og kom fram. "Dere skulle skamme dere! Det var ikke nødvendig at dere røpet hele planen!" Det så ut som han var ganske sur på de to. "Bort med dere - jeg skal snakke med dere hjemme!"
Han blunket til dem og så snudde han seg mot høvdingen mens Per og Pål forsvant.
"Så? Jeg hører!" sa høvdingen.
"Ja vel..." begynte bestefaren. "...du har vel funnet ut at noe er galt med Hoppesokks opptaksprøve, og da hjelper det vel ikke at jeg tier?"
Høvdingen nikket og så hardt på bestefaren.
"Poenget er det:" fortsatt han. "Per og Pål klarte jo ikke opptaksprøven så klart...og Hoppesokk hadde alltid vært slik en svekling..."
"...at du bestemte deg for å hjelpe ham, ikke sant?" sa høvdingen.
Bestefaren sa ingenting. Han bare nikket.
"Stopp den rituelle vaskingen!" ropte høvdingen og de to kvinnene stoppet. "Først får vi høre mer!"
Hoppesokk vred seg ennå ved treet og rispet stadig flere sår inn i ryggen. Han var taus, mens skyggen i treet forlot plassen sin for se litt nærmere på szenarioet.
"Fortsett!" sa høvdingen til bestefaren.
"Vel, det ikke så mye å fortelle...først sendte jeg ut Per og Pål for å hjelpe ham med å nedlegge en elg. Og så var det Per og Pål som la de siste tre tunge tingene inn i korget mens folk kranglet med meg. Og til slutt så var de to også ved treet mens Plagemoro og Bryspøk sov - med vann og noen spesielle planter selvsagt..."
"Vi kan bevitne det!" ropte plutselig noen gutter.
Høvdingen så på dem. En av guttene fortalte ham om dagen da de satt sammen med Per og Pål og at de to plutselig forsvant uten å si hvorfor. Deretter fortalte en annen av guttene at han hadde sett at Per og Pål hadde tunge ting i hendene mens Hoppesokk måtte kaste.
"...vi har ikke sett dem med vann og spesielle planter, men det vel klart nå at de hjalp ham der også!" sa en tredje av guttene. "Hoppesokk er en svindl..."
Folk ville begynne å rope igjen, men plutselig falt det en brun stein ned på bakken. Og denne steinen bevegte seg!
Alle ble stille!
Den brune steinen reiste seg og sprang opp på Plagemoros skulder:
"Bring meg til høvdingen!" sa han til Plagemoro, som gjorde det.
"Hør på Jeg!" sa Jeg til høvdingen. "Hoppesokk er ikke skyldig! Og Jeg skal bevise det!"
Alle ble stille!
Jeg så rundt.
"Hva er det da med dere? Jeg er bare en hauk! Har dere aldri snakket med en hauk?"
Høvdingen var den første som kom på noe å si:
"Du kan snakke?"
"Hvorfor ikke?"
"Fordi...æhm...ja, hvorfor egentlig ikke!" sa høvdingen. "Og hvem er du?"
"Jeg er en hauk, som Jeg sa før. Og navnet mitt er Jeg!"
"Hm?"
"Undre deg ikke - det har vært klokere mennesker før deg som ikke forstod det! Dessuten er navnet mitt ikke så viktig. Det som er viktig, er at Jeg så de to guttene møte Hoppesokk i skogen, og de spurte ham om de kunne hjelpe ham..."
Og så fortalte Jeg om Per og Pål og at Hoppesokk ville ikke la seg hjelpe. Han fortalte om hvordan Hoppesokk hadde truffet det ene riktige stedet på siden rett bak skulderen og ventet til elgen ble svakere. Han fortalte om høvdingen som hadde hørt Hoppesokk si at han ikke hadde truffet med alle de femten tunge tingene.
"...og det skulle du ikke glemme..."
Og han fortalte at Per og Pål aldri hadde vært ute ved treet mens Hoppesokk hadde blitt plaget.
"...og det bringer meg til følgende spørsmål: Hvorfor skulle bestefaren og de to brødrene som aldri hadde likt Hoppesokk det grann - hvorfor skulle de plutselig hjelpe ham?"
Alle var stille igjen mens høvdingen tenkte.
"Kom igjen!" sa Jeg. "Dere vet at Hoppesokk er en kriger!"
Ingen reagerte.
"Plagemoro!" han pekte ned. "Fortell dem når larvene kom ut!"
Plagemoro nølte.
"Kom igjen, stormann! Eller skal jeg fortelle dem hva du ville gjøre med Hoppesokk, hm?"
"For...for nesten to dager siden!" sa han.
Et forbauset gisp gikk gjennom forsamlingen og høvdingen sa:
"Jeg spør deg en gang til: Hvem er du?"
"Jeg er Jeg! En venn som hjalp Hoppesokk å bli en ordentlig kriger. Jeg vet bedre enn alle andre hva han kan gjøre og hva han ikke kan gjøre - og å bli en kriger er en ting han kan gjøre!!!"
Høvdingen brummet.
"Hm...for meg er saken klar nå...men hva er med dere?" spurte høvdingen folket.
"Han svindlet!" ropte bestefaren.
"Åh, hold kjeft!" sa en annen. "To dager med larvene uten å si noe! Det er en som kan holde ut smerter, det! Det er min mening!"
Og han var åpenbart ikke den eneste som mente det, for det var flere og flere som ropte:
"Hoppesokk! Hoppesokk! Hoppesokk!..."
Etter en liten stund hevet høvdingen den høyre hånden sin.
"Ja vel, jeg har sagt det før og jeg skal si det en gang til: Se på ham! Se nøye på ham! For han er blitt kriger!"
Folk jublet mens bestefaren ville smyge seg vekk. Det var Plagemoro som holdt ham tilbake.
"Du blir her til vi vet hva vi skal gjøre med deg!"
Og så var det stor fest i landsbyen fordi ingen hadde holdt ut larvene i to dager før. Bestefaren, Per og Pål ble tvunget til å bare sitte der og lukte og høre og se på festen uten å få noe å drikke eller å spise, og da festen var slutt, fikk de en brødskorpe med litt smør og ordene:
"Hm...det smaker vel bedre en elgkjøtt, ikke sant?"



9 EN LITEN AVSLUTT
"Hvorfor ble du ikke i landsbyen din?" spurte Jeg noen uke senere oppe i De klippfulle fjellene.
"Jeg lovet jo at jeg skulle komme tilbake til fjellene!" svarte Hoppesokk.
"Ja, med du kunne jo ha ombestemt deg?"
Hoppesokk svarte ikke. Men etter en liten stund spurte han:
"Hvorfor var du der da jeg trengte hjelpen din?"
"Jeg er vennen din!"
"Ja vel, jeg skjønner!"
Hauken sprang opp på Hoppesokks skulder. Den undret seg:
"Hvorfor snubler du egentlig aldri når du springer opp på skulderen til noen?"
"Hm?"
"Du snubler aldri når du springer opp på skulderen til noen!?
?Hm...jeg bremser med vingene mine før Jeg lander!"
"Aha!"
"Hm!"
Jeg tenkte.
"Kast Jeg!" sa han.
"Hvem?"
"Jeg!"
"Ah, deg!"
"Ja! Kast Jeg!"
"Okay!"
Og Hoppesokk kastet Jeg igjen slik at han kunne prøve å lande. Da han traff bakken, snublet han og rullet litt framover.
"Oi!...ao!...ui!...oi!...det går ikke!!"
Han sprang tilbake til Hoppesokk skulder:
"Jeg lærer det aldri!"
"Men jeg har lært noe!"
"Ja vel?"
"Det er mange ting man ikke kan stole på!"
"Hm?"
"Ja, mennesker for eksempel!"
"Hvorfor det?"
"Fordi de forandrer seg! En dag så er de sveklinger og den neste dagen så er de blitt så sterke at de får en egen stor fest!"
"Hm?"
"Med dyrene er det noe annet! Du kunne ikke lande for tre år siden - og du kan det ikke ennå! Det er noe jeg kan stole på!"
"Hei!!!!!"
"Men det er jo sant?"
"Jeg tror at du bare er litt sur fordi de ikke hadde tenkt å vaske deg før den store festen din var forbi!"
"Eller sånt..." sa Hoppesokk mens en skrekkelig lyd kom nærmere fra et av fjellene.
"Du?" sa Hoppesokk.
"Hm?"
"Jeg tror ikke det er den rette retningen!"
"Det er vel ikke det, nei!"
Og så snudde de seg og gikk i en annen retning,
"Hva tror du ville ha skjedd hvis man stakk en nål gjennom de tykke kinnene hans?" spurte Jeg...

Bearbeiten/Löschen   ebook  Druckversion


Zurück zu:  Fremdsprachiges und MundART Ein neues Thema veröffentlichen.     Antwort veröffentlichen.


Leselupe-Bücher



Amazon



Facebook


Werde Fan der Leselupe auf Facebook!